Når trommer synger: kunsten å improvisere fram noe helt nytt
Tenk deg tre musikere som møtes uten noter, uten avtalt melodi, uten en plan for hvor musikken skal ende. De setter i gang – og lager likevel noe som henger sammen, noe helt. Det høres nesten paradoksalt ut, men det var akkurat dette Hans-Kristian Kjos Sørensen, Arve Henriksen og Christian Wallumrød ga seg i kast med da de innledet samarbeidet sitt midt på 1990-tallet. Historien om trioen er hentet fra Slagverknytt-arkivet, der Even Finsrud omtalte prosjektet under overskriften «Improvisert samtidsmusikk». Den fortjener å bli lest på nytt, for tankegangen bak er kanskje enda mer aktuell i dag.
Det som gjør prosjektet spennende, er ambisjonen om et «totalimprovisert og helhetlig uttrykk med preferanser i samtidsmusikk og jazz», som Finsrud formulerte det. Merk deg de to ordene som møtes: totalimprovisert og helhetlig. Improvisasjon forbindes gjerne med det spontane, det uforutsigbare, kanskje til og med det tilfeldige. Men her handlet det ikke om kaos. Målet var noe som hang sammen, som hadde form og retning, selv om ingen på forhånd visste hvordan det skulle låte. Det krever en helt spesiell form for lytting: du må høre hva de andre gjør i samme øyeblikk som du selv former din stemme, og hele tiden justere kursen sammen.
Det mest tankevekkende for oss som er opptatt av slagverk, er valget Kjos Sørensen gjorde. Han skulle nemlig ikke spille trommesett i denne trioen, men melodisk slagverk. Det er et lite men avgjørende signal. Slagverkeren skulle ikke bare være den som holdt pulsen og drev musikken framover – han skulle synge med, bidra med toner og melodi på lik linje med trompet og piano. For mange er trommer fortsatt synonymt med rytme og komp. Her ble instrumentet løftet fram som en melodisk stemme, en likeverdig samtalepartner. Det er en holdning verdt å ta med seg: slagverk er ikke bare noe som ligger under, det kan like gjerne bære.
Bakgrunnen til de tre forteller også noe om hvorfor dette lot seg gjøre. Henriksen og Wallumrød kom fra jazzlinja ved Trøndelag musikkonservatorium og hadde erfaring fra en rekke ensembler og bestillingsverk til festivaler som Vossajazz og Kongsberg Jazzfestival. Kjos Sørensen hadde en solid klassisk skolering, blant annet fra studier i Frankrike der han vant en «énstemmig førstepris med utmerkelse», og han hadde vært soloslagverker i store symfoniorkestre. Tre svært ulike veier, tre ulike tradisjoner – som møttes i noe felles. Det er nettopp i slike krysningspunkter mye nyskaping oppstår. Ingen av dem forlot sin egen bakgrunn; de brukte den til å skape noe de ikke kunne laget hver for seg.
Ifølge Finsrud hadde trioen allerede «høstet lovord for sine opptredener», og i november skulle de inn i Rainbow studio for å spille inn sin første plate. Å ta en totalimprovisert musikk inn i et studio er i seg selv en interessant øvelse: hvordan fanger man et øyeblikk som per definisjon ikke kan gjentas?
For dagens lesere er poenget dette: du trenger ikke vente på at alt skal være ferdig planlagt før du våger å skape. Lytt, våg, bygg videre på det de andre gir deg – og tør å la trommene synge. Vil du vite mer om hvordan alt dette begynte, anbefaler vi å oppsøke originalartikkelen i Slagverknytt-arkivet og lese Finsruds reportasje i sin helhet.