Slik takler du opptaksprøven – gamle råd som fortsatt gjelder
Det er noe som får hendene til å bli klamme og magen til å knyte seg lenge før du overhodet har rørt en stikke: opptaksprøven. Uker med grubling, netter med dårlig søvn, den ene lille frasen du bare ikke får til å sitte. For mange slagverkere er dette den store terskelen inn til et musikkstudium – og samtidig noe av det minst gjennomsiktige som finnes. Hva er det egentlig de bak juryordet ser etter?
I et gammelt nummer av Slagverknytt, fra arkivet etter Norsk Slagverk Klubb, satte slagverkeren og pedagogen Kjell Samkopf seg ned og skrev nettopp om dette. Bakgrunnen var praktisk: Norges musikkhøgskole og Østlandets Musikkonservatorium var nettopp slått sammen, og få visste egentlig hva en opptaksprøve i klassisk slagverk gikk ut på. Men det som gjør teksten verdt å lese den dag i dag, er ikke de organisatoriske detaljene – det er tankegangen. Og den er overraskende varm.
For det første avmystifiserer Samkopf hele greia. En opptaksprøve er ingen felle. Juryen har ikke plassert skjulte snublesteiner i det tilsendte notematerialet for å ta deg. Tvert imot: hele prøven er forsøkt lagt opp slik at du skal få vise deg fra din beste side. Poenget med det obligatoriske stoffet – korte stykker med både tekniske og musikalske utfordringer – er ganske enkelt at juryen skal kunne sammenligne hvordan ulike søkere løser den samme oppgaven. Ikke noe mer mystisk enn det.
Det som gjør sterkest inntrykk, er hva juryen faktisk lytter etter. Samkopf peker på tre ting. Teknisk skikkelighet: at håndverket sitter, at anslaget gir god klang, uansett om du spiller tradisjonelt eller matched grep. Musikalsk forståelse: at en vals ikke låter som en marsj, at det er stilsans og frasering, at musikken har flyt og retning. Og til slutt – kanskje viktigst – personlighet. Har du noe på hjertet? Vil du si noe? Det er en befriende tanke i en tid der mange tror at feilfrihet er alt: det handler like mye om vilje til å formidle som om å treffe hver eneste note.
Og feil? De er ikke katastrofen du frykter. «En feil note er en feil note og ingen katastrofe», skriver Samkopf. Katastrofen oppstår først hvis du ikke klarer å slippe taket i den, men lar tankene sirkle rundt den ene tabben resten av prøven. Det er et råd som gjelder langt utenfor prøvespilllokalet.
Rådene om forberedelse er like brukbare nå som da. Start i god tid, gjerne et år før. Gehør kan ikke presses fram på noen intensive uker slik teori kan pugges – det må vokse over tid. Øv bladlesing jevnlig, sett av et kvarter i hver økt. Ha det selvvalgte programmet ferdig innstudert en måned før. Og aller viktigst: spill det for noen. Familie, naboer, en huskonsert – hva som helst. Den tryggheten som ligger i å ha spilt stoffet foran publikum, kan ikke skaffes på øverommet alene. Ta gjerne opp deg selv på lyd og video for å høre og se hvordan du faktisk framstår.
Når nervene melder seg, er beskjeden avvæpnende ærlig: juryen ser uansett at du er nervøs, så ikke sløs energi på å skjule det. Får du blackout, så stopp, pust, samle deg, prøv igjen. Du har lov til å be om et par minutter for å roe deg ned.
Det fine med denne gamle teksten er at den behandler prøvespillet som en menneskelig situasjon, ikke en eksamen i feilfrihet. Vil du lese hele resonnementet – med statistikken over søkere og den fullstendige gjennomgangen av prøvens tre dager – anbefaler vi et dypdykk i originalen i Slagverknytt-arkivet.