Slik bygger du trommespillet ditt — konsept for konsept
Du sitter bak trommesettet. Foran deg er et virvar av instrumenter, hender og føtter som alle skal gjøre noe forskjellig samtidig. Hvor begynner du egentlig? For nesten tretti år siden forsøkte Lage Børresen å svare på nettopp dette i en artikkel i Slagverknytt, hentet fra en bok han da hadde under arbeid. Ideene hans holder fortsatt vann, og de fortjener et nytt publikum.
Grunnmuren i det hele er koordinasjon. Børresen deler den inn i fem nivåer, fra én-veis, der du spiller likt i begge hender, opp til fem-veis, der ride, skarptromme, basstromme, hi-hat-fot og til og med din egen sangstemme jobber uavhengig av hverandre. Poenget er ikke å telle veier for tellingens skyld, men å bygge fleksibilitet. Han bruker et bilde de fleste kjenner igjen: overgangen fra klassisk langrenn til skøyting. Plutselig måtte hele kroppen lære en ny balanse, en ny vektfordeling, et nytt bevegelsesmønster. Slik er det med trommer også. Kan du bare skarptromme på 2 og 4, sitter du fast der. Øver du bevisst på 1 og 3, bryter du mønsteret og gir deg selv et valg. Fleksibilitet, kaller han det — og det er selve nøkkelen til at det du hører inni hodet, faktisk kommer ut i hendene.
Det neste grepet låner han fra komponistene: orkestrering, eller instrumentering. To rytmer kan se helt like ut på noteark, men flytter du den samme figuren fra hi-hat til gulvtam, forvandler du en poplåt til rock'n'roll. Det er samme melodi, men et helt annet uttrykk. Å leke med hvor på settet du legger tonene er en av de raskeste veiene til å bli kjent med klangen i instrumentet ditt.
Så kommer balansen — hvordan de ulike lydene forholder seg til hverandre i styrke. Her peker Børresen på en avgjørende stilforskjell: i pop og rock bærer basstromme og skarptromme tyngden, mens cymbalene skal spilles svakt. I jazz er det motsatt — ridecymbalen driver hele lyden. Samme koordinasjon, helt ulik vekting.
Videre går han inn på stikking og paradiddler, disse kombinasjonene av høyre og venstre hånd som lar deg bevege deg smidig over settet og skape fraser. Han minner om at ordet «pa-ra-di-ddel» faktisk høres ut som det det beskriver, og viser hvordan dobbeltparadiddelen utvider prinsippet til seks slag. Steve Gadds berømte groove i «Late in the Evening» er nettopp paradiddler orkestrert utover tammene.
To beslektede ideer fortjener oppmerksomhet: utfyllende rytmikk og ghost-slag. Tar du en melodi og fyller inn de sekstendelene som mangler — men spiller dem svakere — får du den underliggende pulsen som gjør groover levende. Børresen nevner Bernard Purdie og Jeff Porcaro som mestere av dette, spillere som bygger hele følelsen av en låt på nesten uhørlige spøkelsesslag.
Han rydder også i begrepene monofont og polyfont — én lyd om gangen mot flere samtidig — og kobler det til ostinater og lineartrommespill. Her trekker han linjer til pedagoger som Gary Chester, Gary Chaffee og Alan Dawson, og forklarer hvordan Chaffees system delte fraser inn i tall i stedet for noter, slik at også de uten notekunnskap kunne lære.
Kanskje mest tankevekkende er avslutningen: rollespill. Som en skuespiller tolker en rolle, tolker trommeslageren en stilart. Børresen ber deg forestille deg den samme setningen sagt av en dørvakt, en ung billettselger og en amerikansk utvekslingsstudent — og overføre den samme innlevelsen til trommespillet. Straight, shuffle eller morsk dørvakt: du har et lydbilde i hodet og prøver å etterligne det. Det er mentaltrening satt i praksis, en påminnelse om at teknikk til slutt handler om uttrykk.
Vil du dykke ned i notefigurene og hele resonnementet, finner du originalen i Slagverknytt-arkivet. Det er verdt et gjensyn.