Skinn på lilletrommen — en gammel visdom som fortsatt holder
Det er noe nesten meditativt over å legge nytt skinn på en lilletromme. Du skifter ikke bare en slitedel — du bestemmer hvordan instrumentet skal klinge. Denne innsikten står like sterkt i dag som da Rune Martinsen skrev «Lilletrommen, del II» i Slagverknytt tilbake i 1981, en artikkel vi har hentet fram fra Slagverknytt-arkivet.
Martinsen deler skinnene inn i tre grupper: naturskinn av kalveskinn, plastskinn og fiberskinn. Naturskinnet, det opprinnelige, roser han for en klang som gjør at det «alltid vil virke levende å spille på», fordi det strekker seg mest akkurat der stikken treffer. Ulempen er at det er «vær-sykt» og reagerer på fuktighet og temperatur. Plastskinnet, som kom i 1957, bryr seg derimot ikke om regnvær, men gir en hardere, skarpere anslagslyd. Fiberskinnet plasserer han et sted midt imellom — værbestandig, slitesterkt, men dyrere. I tillegg nevner han spesialskinnene: «no overtone» med kortere etterklang for korps, og oljeskinn.
Det mest tidløse er likevel selve håndverket. Sjekk at kanten er fri for skarpe grader. Trekk skruene like mye. Gå diagonalt, i stjerneform, «ikke mer en ½ omdreining på hver skrue». Og et poeng verdt å merke seg: underskinnet skal settes i svingninger fra slagskinnet, så finn en klang som resonerer med det.
Til slutt gir Martinsen råd som gjelder uansett skinntype og tiår: «Bruk ørene og lytt deg fram til det resultatet du synes klinger best.» Vil du lese hele resonnementet, anbefaler vi å oppsøke originalen i Slagverknytt-arkivet.