Mannen som reddet trommeslåttene

Han var bare en tenåring med sommerjobb på et fiskebruk på Vestlandet da grunnlaget ble lagt for et livsverk. Mellom slagene med brisling fikk Johannes Sundvor (1871–1941) sin første opplæring på tromme av to menn som hadde tjent som kompanitamburer. «Når brislingen ikkje var å finna, hende det trumba kom fram», skrev Jon Teigland i sitt portrett fra 1951, og la til at gutten svingte kolbane «so taktfast og greidt at gubbane laut undra seg».

Fra denne ydmyke starten vokste en samler og bevarer uten sidestykke i norsk trommehistorie. I 1891, tjue år gammel, lærte Sundvor Bryllupsslått fra Hålandsdalen av tambur Stein Johannesson Sælsvoll — en slått som fremdeles spilles på tamburkvelder over hele landet. Men Sundvors virkelige gjerning kom i årene 1915 til 1937, da han skrev ned og samlet inn en hel trommeslåttradisjon som ellers kunne gått tapt. Slåttene hviler tungt på europeisk militærtromming, med røtter helt tilbake til det flere hundre år gamle trommelauget «Basler Trommler-Gilden» i Sveits.

Sundvor var ikke bare samler. Han skapte selv nye slåtter som «Polka Mazurka», «Reinlendaren» og «Vals-revelje», og han skrev om tromma i bryllupssammenheng i artikkelen «Tromba» fra 1931. Han kjente folkemusikksamleren Arne Bjørndal godt; et gammelt bilde viser dem sammen i et bryllup — Bjørndal med hardingfele, Sundvor med tromme.

I dag er trommeslåttene pensum i kulturskoler, videregående skoler og høyere musikkutdanning. At de i det hele tatt finnes, skyldes en gutt som tromma mellom brislingkassene.