Mannen som ble Farre

Han begynte som William Johnsen — et navn så vanlig at det knapt festet seg. Men i 1901, i et Kristiania uten skolekorps, uten barnetrommer og uten en eneste norsk metodebok tilpasset unge hender, gjorde han noe ingen andre hadde gjort. Han stiftet Møllergata skoles musikkorps, det aller første i sitt slag i landet. Det fantes ingen infrastruktur å lene seg på. Han måtte bygge alt fra grunnen: instrumentene, repertoaret, og etter hvert bøkene som skulle lære barna å spille.

I 1915 tok han steget fullt ut og byttet navn til William Farre. Det var ikke en flyktig innfall, men en bevisst omprofilering. «Johnsen» var patronymet til alle og enhver; «Farre» klang egenartet, nesten kontinentalt — et navn en mann kunne bygge en merkevare rundt. På en av trommene fra Møllergata står overgangen risset inn for ettertiden: «William Andrew Farre Oppr. Johnsen». En liten inskripsjon som forteller hele historien om en mann i ferd med å bli noen ny.

Det var under dette nye navnet han utga *Norsk Tromme-skole for nybegynnere*, sannsynligvis mellom 1915 og 1920. Boken tok den muntlige, militære tradisjonen med hærens trommesignaler og festet den til trykk — for sivile barn i skolekorps. Den ble grunnboken som lærte en hel generasjon å holde stikkene, marsjere med trommen og spille sammen.

Da Farre i 1918 la grunnlaget for Norges Musikkorps Forbund, eksploderte etterspørselen. Plutselig trengte hundrevis av korps nettopp en slik bok. Møllergata-eksperimentet ble en nasjonal bevegelse. Mannen som ble Farre hadde ikke bare skiftet navn — han hadde gitt norske trommeslagere sitt første felles språk.