La oss bygge et fellesskap

KI-generert

Høsten 1980 satte en håndfull norske slagverkere seg ned og bestemte at trommer og perkusjon fortjente noe mer enn å være hver enkelt utøvers ensomme prosjekt. Resultatet ble Norsk Slagverk Klubb, regnet som grunnlagt 1. oktober 1980, med et interimstyre som skulle stake ut kursen. Historien er hentet fra Slagverknytt-arkivet, der presentasjonen av klubben står tidlig i heftet — vel verdt et besøk for den som vil se det originale, gule bladet med egne øyne.

Det slående er hvor moderne tankegangen fremdeles føles. Klubben formulerte tre mål i tråd med den amerikanske organisasjonen P.A.S.: å heve nivået på slagverkutøvelse og undervisning, å øke forståelsen for behovet og ansvaret til slagverkstudenter, lærere og utøvere, og å utvikle bedre kommunikasjon mellom de ulike områdene innen slagverkkunsten. Bak den nøkterne formuleringen ligger en generøs idé — at ingen blir bedre av å sitte alene. En trommeslager i et korps, en marimbaspiller, en orkesterpaukist og en jazztrommis hadde alle noe å lære av hverandre, hvis noen bare bygde broen mellom dem.

Medlemskapet var åpent for alle med interesse for slagverk, ikke bare de profesjonelle. Kontingenten var lavere for studenter og amatører enn for proffe, og som medlem fikk man bladet og internasjonale fagutgivelser i posten. Tanken var enkel og inkluderende: kunnskap skulle flyte, ikke låses inne.

Snart 45 år senere lever den samme ideen videre hver gang noen deler et grep, en øvelse eller en lytteanbefaling. Vil du kjenne på tidsånden selv? Bla opp originalartikkelen i arkivet.